Styrt boring nærmest i blinde gjennom avfallsdeponi på Romerike

Styrt boring nærmest i blinde gjennom avfallsdeponi på Romerike

 

760 meter styrt boring gjennom det store avfallsdeponiet til Romerike Avfallsforedling på Bøler i Skedsmo framstår som et av de mest uforutsigbare prosjektene innen NoDig. Da vi startet opp i mai i samarbeid med vår faste underleverandør, danske Østergaard, skal jeg innrømme at jeg hadde store betenkeligheter. Dette var et risikoprosjekt som kunne ende med suksess eller «gå rett vest».

Dette er styrt boring

Styrt boring går ut på å føre en borstang, kalt pilot, under bakken etter en prosjektert trasé. Under boringen ble piloten i dette tilfellet fulgt av en nederlandsk ekspert fra firmaet Brownline, som via sine instrumenter kunne følge framdriften og påse at vi holdt ønsket kurs i samarbeid med operatøren på boremaskinen. De benyttet et såkalt gyro-system. Med styrt boring er det mulig å bore i kurve, både horisontalt og vertikalt, og de egenskapene hadde vi så absolutt behov for under boringen i deponiet på Bøler. Når borstangen kommer ut i motsatt ende, monteres en rymmekrone. Rymmekronen borer seg tilbake gjennom traseen og trekker samtidig med seg det spesialkonstruerte 315 mm PE100 RC-drensrøret med 12 mm hull som ble benyttet i dette prosjektet, tilbake til startpunktet. Rørene ble levert i 20 meters lengder og sveiset sammen på stedet.

Tilsyn fra fylkesmannen

Oppdragsgiveren, Romerike Avfallsforedling IKS (ROAF), arbeider med innsamling, sortering, gjenvinning og ombruk av avfall. I deponiet på Bøler er det rørsystemer for å samle opp sigevann som renner ned gjennom deponiet. På ROAF var det svært påkrevet å få oppgradert det eksisterende systemet for å fjerne mengden av sigevann og dermed øke gassproduksjonen i deponiet. Etter et tilsyn fra fylkesmannen kom det klare anbefalinger om at deponiet måtte sikre seg bedre kontroll over sigevannet og gassproduksjonen av miljøhensyn. Gassproduksjonen var for lav fordi deponiet hadde for høyt vanninnhold. Da deponiet ble anlagt i 1989 ble det trolig lagt for få sigevannsledninger for å ta unna alt vannet, og det har heller ikke vært mulig å foreta inspeksjoner av ledningsnettet.

Vurderte flere alternativer

Før ROAF bestemte seg for å forsøke med styrt boring ble en rekke alternativer vurdert. Vertikale brønner med pumper var et alternativ som ble forkastet fordi det ville medføre mye vedlikehold og store driftskostnader. Alt av mekanisk utstyr må være syrefast om det skal holde mer enn ett år, ifølge driftslederen for deponiet, Harald Berge. En helt ny sigevannsledning i bunnen av deponiet ble dermed løsningen ROAF ville gå for. Det skal også etableres et nytt lokalt renseanlegg i Leirsund. Dette anlegget skal ta seg av alt forurenset sigevann og renses så godt at det kan slippes ut i bekk.

Bore-prosjektet har et budsjett på drøye seks millioner kroner, mens det nye renseanlegget har en kostnadsramme på rundt 50 millioner kroner.

Stor usikkerhet

Med den store usikkerheten som råder rundt framføringen av den nye ledningen er det åpen dialog mellom entreprenør og byggherre når det gjelder de økonomiske rammene. Budsjettet på seks millioner kroner er et estimat. Det er med andre ord ikke noen fastpris på prosjektet. Til det er usikkerheten og risikoen for stor både for byggherre og entreprenør, og derfor har ROAF tatt på seg all risiko for både medgått tid og for eventuelle tap av borkroner.

Dette er aldri gjennomført i så stor skala tidligere, og ROAF har vært villig til å ta en sjanse med et godt håp om å lykkes. En hel avfallsbransje har fulgt spent med på framdriften i dette prosjektet.

Enkel prosjektbeskrivelse

ROAF som oppdragsgiver var tydelig på at de hadde liten kompetanse på NoDig-metoder, men hadde rådført seg med LiBir, Lillesand og Birkenes interkommunale renovasjonsselskap, som skulle gjennomføre et noe enklere prosjekt. Flere NoDig-entrepenører ble også konsultert for å undersøke om styrt boring kunne være et aktuelt alternativ. ROAF la ut enkel beskrivelse av prosjektet og med forslag til hvilken type rør som kunne benyttes. Ut over dette var det i stor grad ble opp til entreprenøren å komme med løsningene. Samarbeidet har vært meget godt. Her har det vært «åpen bok» hele veien, og vi er stolt over å ha løsningsorienterte medarbeidere på plass i og rundt boreriggen. Tilbakemeldingene fra deponiledelsen har vært positive til tross for de store utfordringene vi har møtt underveis. Det er godt å ha en oppdragsgiver som forstår de utfordringene vi har påtatt oss.

Døde hester og vrakdeler

Utfordringen med boringen var at verken vi eller oppdragsgiver med sikkerhet kunne fastslå hva som befant seg i deponiet. Da driftslederen for deponiet antydet at det her lå skjult alt fra døde hester til vrakdeler av biler og busser i tillegg til steinmasser og betong, så kan man jo bli lettere nervøs. Under pilotboringen måtte vi også forsikre oss om at vi ikke forårsaket skade på en rekke vertikale gassbrønner, en bekk som fra gammelt av er lagt i rør under deponiet og dessuten kryssende infrastruktur i form av høyspentkabler. Alt av kjente elementer var lagt inn i dataprogrammet, og det ble bestemt at boringen skulle skje 25 til 30 meter under bakkenivå gjennom mesteparten av deponiets lengde på snaue 800 meter.

Deponi i bevegelse

De kjente elementene i deponiet måtte vi styre unna, men mengden av ukjent avfall som har bygget seg opp de siste 40 årene, var stor. Siden et deponi stadig er i bevegelse, vil det også by på utfordringer. Totalt deponivolum ved Bøler avfallsdeponi er ca. 2.100.000 m³. Restvolum er per i dag ca. 800.000 m³.

Prøveboring i ukjent terreng

Vi i Steg foretok en prøveboring med en 45 tonns borerigg som til slutt endte på 140 meter, og allerede på de første forsøkene støtte vi på en rekke hindringer. På bakgrunn av erfaringene valgte vi en såkalt rullekrone på pilothodet. Her var det mye innslag av stein og leire, og vi vet også at deponiet har tatt imot store mengder betong opp gjennom årene. Jeg tror nok dette er en av de mest krevende oppdragene Steg Entreprenør har påtatt seg fordi usikkerheten over hva vi kan møte er så stor. Vi beveger oss rett og slett i ukjent terreng, og vi er imponert over ROAF som er både framoverlent og innovative i sitt valg av løsning. Jeg kan kanskje legge til at vi også er modige, men med et åpent og godt samarbeidsklima blir dette et godt samarbeidsprosjekt.

Solid erfaring

Avdelingsleder Jim Skovbæk Valentin og boreformann Carsten Boye Petersen hos Østergaard har lang erfaring fra vanskelige oppdrag i hele Skandinavia, og når det går tungt tar vi et uformelt møte der vi hele tiden oppdaterer oppdragsgiver på framdriften. Vi har selvsagt tro på at vi skal komme ut med et godt resultat. Dersom vi ikke hadde «trua» ville vi takket nei til oppdraget. Det er imidlertid første gang vi gjennomfører boring med et så langt strekk i et deponi. Dersom vi lykkes vil det oppleves som en stor opptur.

Spesialrør fra Hallingplast

Vi var i tett dialog med Hallingplast om hvilken type rør som kunne egne seg best for dette oppdraget. Hallingplast gjennomførte en rekke tester og endte opp med et spesialdesignet PE-rør ut fra ønsket trekkraft og den dreneringseffekten byggherren ønsket. Det endte dermed opp med et PE 100 RC rør SDR 4,5 med 12 mm borede hull jevnt fordelt i hele rørets lengde for å få en best mulig dreneringseffekt. Hullenes diameter og avstand ble testet ut i laboratoriet til Hallingplast, som kunne forsikre at «drensrøret» tålte en trekkraft på 79 tonn, som var vårt krav. De 20 meter lange rørene ble ferdig speilsveiset og lå lagret langs en grusvei i enden av deponiet. I tillegg til dette røret, etableres det også et overvannsrør i PE 100 RC-rør SDR 9, 200 mm i en lengde på 300 meter for transport av sigevann.

30 års drift

ROAF sitt deponi på Skedsmo har vært i drift siden 1989, og i 1991 tok ROAF over driften. Etterhvert har det blitt nasjonalt forbud mot matavfall (2004) og organisk avfall (2009) på deponi. Og fra 2011 ble det ytterligere begrensninger av hva som kan lagres her. Deponiforbudene ble innført for å øke gjenvinningsgraden av ulike materialer. Blant annet metaller, papir, trevirke og tekstiler blir nå sortert ut og håndteres på en måte slik at det kan gjenvinnes. Formålet med forbudene var også å minke utslipp av klimagasser og utslipp av miljøgifter.

Driftslederen har forklart oss at det er et krav at deponiene skal drives på en kontrollert og forsvarlig måte, slik at skade på mennesker og miljø unngås i størst mulig grad. Det kreves blant annet dobbel bunn- og sidetetting, sigevanns- og gasshåndtering, samt krav til overvåking av utslippene.

Hensikten med dette prosjektet var altså å forbedre dreneringen av vann, som igjen også vil bedre utvinningen av gass som produseres. Installasjonen av ny sigevannsledning vil senke vannstanden, og sørge for bedre håndtering av sigevann og gass.

Det nåværende sigevannet blir ledet ned til bunnen av deponiet for så å bli pumpet opp til prerensing i et biologisk renseanlegg. Etter prerensingen blir vannet pumpet til kommunalt nett og renset videre på Nedre Romerike Avløpsselskap sitt renseanlegg. Sigevann fra avfallsdeponier inneholder ulike miljøgifter, tungmetaller og andre stoffer som gir redusert kvalitet på lokale vannforekomster. Deponigass dannes ved bakteriell nedbrytning av avfall og gjennom fordamping og kjemiske reaksjoner i deponiet. Deponigassen består primært av metan, men også en del CO2 og andre gasser. Ved anaerob nedbrytning av organisk materiale dannes metangass som påvirker den globale oppvarmingen. Under vårt opphold på Bøler har vi tilført ledelsen en del kompetanse om styrt boring, samtidig som vi har lært mye om hva som skjer i et deponi.

Lykkes til slutt

Innledningsvis sa jeg at dette var et risikoprosjekt som kunne ende med suksess eller «gå rett vest». Det ble en lang anleggsperiode på deponiet, men til vår- og oppdragsgivers store glede endte det med suksess grytidlig på morgenen den 2.juli. Da var vi igjennom etter mange nedturer og noen oppturer.

Det viste seg at ei såkalt rullekrone, som vanligvis benyttes i fjell, skulle utgjøre den store forskjellen. Denne krona manøvrerte seg gjennom deponiets mange utfordringer, til tross for at den i teorien ikke var egnet for denne type masser. For oss var dette en ny og nyttig erfaring.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette har vært en krevende tid både for oss som entreprenør og for byggherre ROAF. Dette er et oppdrag vi har løst sammen takket være vilje til ikke å gi opp. Den siste dagen og natta skjedde det rett og slett noe magisk og som utløste den store lettelsen over å lykkes. Dette viser også at styrt boring er en metode som gir ønskede resultater. Ingenting er umulig. Det tar bare litt lengre tid.

ROAF har hele tiden vært klar over risikoen, og samtidig har de vist stor forståelse for de ekstreme utfordringene vi nå har løst. Med omprosjektering og et nytt trasévalg påløp det større kostnader, men det var ikke snakk om å gi opp. Så skulle vi altså lykkes til slutt.